We were granted a three month visa when we arrived in Kenya,
expiring two weeks before our return tickets are confirmed back to Bergen. So we
must leave the country and get a new visa upon return.
We choose Addis Ababa
the capital of Ethiopia, Kenya’s Northern neighbour as our destination. My childhood haven, home to so many memories, birthplace for many friendships. Where my taste for coffee and spices (and Madonna!) was developed.
The country that was «My Africa» for many years.
Dessuten: Addis var det absolutt billigste utenlandsalternativet herfra, og reisekassen er allerede nokså slunken..
Vi har bestilt rom på Biruk Bed&Breakfast, et lite gjestehus langs Bole Road, drevet av et koselig ektepar i deres egen bolig. Minner litt om huset vi bodde i som barn, et en-etasjes steinhus med en liten smal terasse og grønn hageflekk på fremsiden, skjeve og glatte fliser på badegulvet og veldig bråkete varmtvannstank som faktisk sørger for en varm dusj om morgenen.
Far og jeg sover i The Blue Room, et veldig blått rom, og kidsa i The Yellow Room med tre små senger tett i tett som i eventyret om de tre bjørnene, og hvor til og med sengetøyet har gulbrodert rand nederst. Om morgenen spiser vi frokost i spisestuen deres; fruktsalat og tykke pannekaker med etiopisk honning og drikker nydelig kaffe fra en enorm bialettikanne før vi pakker mammas aldri fulle håndveske med dagens forsyning av solbriller til fem; bleier, våtservietter og middagsglass til Naomi; penger og notatblokk; litt nødproviant som kollo og kjeks, tyggis, myggspray, noen bunker birr, Sara og Eriks fleecegensere, kamera og to vannflasker, og spaserer ut porten.
Mangel på fleksibilitet; eller service
ville man kanskje kalt det andre steder, er også nokså kjent fra før. Vi ber om
å få barneporsjon av kyllingen til Sara- det er dessverre impossible we only
have big chicken. Vi ber taxien om å stoppe i en gate for at jeg kan kjøpe en
flaske vann når vi står fast i kø, very difficult madam, nå skulle vi jo på National
Museum. Når vi banker på porten til det gamle huset vårt og jeg prøver å
forklare vakten at vi bare vil se mitt gamle barndomshjem får jeg beskjed om at
det er no possible, tchiger alle (det
motsatte av tchiger yellem) og får ikke engang kikke gjennom nøkkelhullet i den
lave porten jeg kjenner så godt igjen. Jeg kikker meg rundt etter vaktmannen vår
Arodi, og kommer på at det 25 år siden jeg bodde der.
Vi løper de få meterne bort på tomta til Norsk Luthersk
Misjonssamband og den tidligere Norske
Skolen i Etiopia, som nå er utleid og blitt til den Svenske Skolen, og jeg
kjenner på livets gang når jeg ser våre egne skolebarn kikke inn vinduene på
«Nyskolen» hvor jeg hadde klasserom i mange år, og hilse på de to gamle
skilpaddene som fortsatt lever sine sakte liv på fotballbanen. For ikke å
snakke om når jeg faktisk treffer gamle kjente på tomta, tidligere
skolekamerater som nå selv er misjonærer i Etiopia, og ungene våre løper avgårde
for å hoppe på trampolina utenfor det gamle gjestehuset hvor Oddrun bodde- og
jeg får lyst til å gå inn på rommet hennes og lete etter skattene våre i
skrivebordsskuffen.
Det kjennes stort og viktig å oppleve dette sammen med
Norbert og barna, som nå har egne referanser til sitt «norske» miljø i Afrika,
og det er en familieaktig felleskapsfølelse vi deler der vi står sammen den
brokete forsamlingen av misjonærer og ikke-misjonærer med våre mange hvite og
brune barn, og ikke den utenfor-følelsen jeg ofte hadde som barn; av å være den
som ikke helt hørte til der («fordi mamma og pappa ikke var misjonærer»).
Prikken over i-en er når Hans Ovar sender med meg en pose
nybrent villkaffe fra Bale Mountains, fjellområdet sørøst i Etiopia hvor vi
tilbrakte mang en ferie sammen med pappa som fulgte opp Kirkens Nødhjelps
vannprosjekter der. Addis Abeba
+-+Addis+Ababa+-+The+Highest+capital+of+Africa+2.jpg)
er en
fascinerende by med gammel og ny bebyggelse spredt rundt på små høyder ca 2300
meter over havet. Omgitt av fjell og med en karakteristisk lukt av eukalyptus
er byen den tredje høyeste hovedstaden i verden og preges av et utrolig
behagelig klima med kjølige netter og solfylte varme dager. Og noen spredte
voldsomme regnbyger i regntiden, som vi får oppleve en ettermiddag på vei hjem.
Begrepet «himmelen åpner seg» gir plutselig mening.
En tur rundt i byen viser at arkitekturen er like mangfoldig
som byen selv. Høye bygninger, leiligheter, konferansehaller, teater og moderne
hoteller med glitrende marmor og aluminium. Side om side
med de tradisjonelle hjemmene omgitt av kveg, sauer, geiter og høns. En blanding av moderne og gammelt,
brede avenyer fra flyplassen og inn mot byen, midtrabatter med glitrende palmer
i grønn og gul og rød. Det gjennomførte fargevalget har referanser til flagget
som sammen med annen symbolikk er med på å forsterke nasjonalfølelsen som jeg
aner fortsatt er betydelig. President Meles har sittet ved og med makten i over
20 år og styrer med jernhånd sier kritikerne, men i motsetning til Derg regimet
som ble styrtet i 1991 er det med vennligere innstilling til vekst og vestlig
innflytelse, noe man også ser på investeringer og særlig til infrastruktur som
vei og byggevirksomhet.
Og nå finnes det også minibanker overalt selv om man ikke
kan betale med kort noen steder-
kanskje utenom Hilton og Sheraton og å besøke dem står ikke på programmet vårt de
70 timene vi er her. Dessuten er det veldig få minibanker som virker viser det
seg, tshiger yellem gå ned til høyre der finner dere en annen, men sorry not
working sier den uniformkledde vakten utenfor. Try anazer one, bort og ned til
venstre, sorry out of service står det på skjermen selv om vakten mener det er
feil, og sånn går no dagan i Addis. I løpet av helgen har vi sikkert prøvd oppimot
20 minibanker (og har heldigvis lykkes innimellom).
Ellers er Addis fortsatt dominert av små butikker og sjapper
som spesialiserer seg i sitt: elektriske artikler, hår og beauty, klær og husholdningartikler.
Små kiosker og bananselgere på gata, i tillegg til de karakteristiske
skopusserne.. og kafeene. For er det en ting som virkelig utmerker seg i Addis
så er det kafekulturen, som på mange måter er parisisk. Gatekafeer som selger
mat, kaffe og kaker, og ikke som Java i Nairobi; pretensiøst og fylt av
dresskledde kenyanere og bofaste utlendinger, nei her er kafeene fylt av unge
og eldre etiopere som diskuterer politikk og leser aviser over en kopp eller to
kaffe.
Kaffe er nesten religion her (forget rastafarianism!) og nesten
verdt turen i seg selv. Drikk små kopper kruttsterk svart kaffe fra små kopper kalt
sinier, med et par skjeer brunt sukker i og akkopagnert av en kurv popcorn slik det serveres i hjemmene etter et tungt etiopisk
måltid.
Eller drikk et glass espresso toppet med fyldig melk og en dæsj skum inspirert av italienerne og her kalt machiato, før og etter lunsj, til frokost eller kvelds. Som bror Sigurd sier, det gjelder å finne nok coffeeopportunities i løpet av en dag. Du skjønner de tar kaffe alvorlig når sjåføren kjører oss til andre siden av byen og tar oss inn på Robera Coffee Gallery, en kaffebar i ordets rette forstand, her ville Wendelboe vært stolt- her serveres kun kaffe. Ikke engang med en biscotti på skålen, og stedet er fullt, ved små bord på lave krakker sitter hovedsakelig menn i alle aldre, men også kvinner, som drikker sin kopp med andakt, før de fortsetter dagens gjøremål.

Eller drikk et glass espresso toppet med fyldig melk og en dæsj skum inspirert av italienerne og her kalt machiato, før og etter lunsj, til frokost eller kvelds. Som bror Sigurd sier, det gjelder å finne nok coffeeopportunities i løpet av en dag. Du skjønner de tar kaffe alvorlig når sjåføren kjører oss til andre siden av byen og tar oss inn på Robera Coffee Gallery, en kaffebar i ordets rette forstand, her ville Wendelboe vært stolt- her serveres kun kaffe. Ikke engang med en biscotti på skålen, og stedet er fullt, ved små bord på lave krakker sitter hovedsakelig menn i alle aldre, men også kvinner, som drikker sin kopp med andakt, før de fortsetter dagens gjøremål.
tradisjonell kaffeseremoni |
Robera Coffee Gallery |
Pizzaen til Erik serveres med mitmita, en variant av berbere, det fantastiske og brenhete krydderet som er basisen i alle de tradisjonelle wott sausene, og som man blir avhengig av etter to måltider. Og det er herved bevist: vel tilbake i Nairobi spiser vi mitmita på det meste, også ugalien, og Erik er bekymret over at den kiloen vi kjøpte på markedet Mercato ikke skal holde til vi er tilbake i Norge.
I Etiopia hilser man ved å kysse hverandre på kinnene og tar avskjed med et «chiao». Etiopia er Afrika med asiatiske krydder og kraft og middelhavsk stolthet og sensualitet- en uslåelig kombinasjon.
Som så ofte før på denne eventyrferden kjenner jeg stolthet over ungene. Hvordan de tilpasser seg, og hvordan de hjelper hverandre å tilpasse seg. Det er en fryd å se hvordan de suger til seg inntrykk og storkoser seg men likevel bevarer seg selv og egne grenser i det hele. Som Sara som fortsatt synes det er skummelt når det blir kveld og man skal ligge på et annet rom enn foreldrene, og derfor får ligge i midten mellom David og Erik, med bamsen som hodepute, og Erik insisterer på å la lyset være på for hennes del. Og David som synes det er skummelt å ta taxi hjem fra restaurant en kveld, fordi det er så mørkt ute at vi ikke helt finner frem med en gang, og Sara legger armen betryggende rundt han helt til vi kjenner igjen porten og springer inn på Biruk.
og de medbrakte lommelyktene endelig kommer til sin rett.