Memory Lane i Addis Abeba

We were granted a three month visa when we arrived in Kenya, expiring two weeks before our return tickets are confirmed back to Bergen. So we must leave the country and get a new visa upon return.

We choose Addis Ababa the capital of Ethiopia, Kenya’s Northern neighbour as our destination.

My childhood haven, home to so many memories, birthplace for many friendships. Where my taste for coffee and spices (and Madonna!) was developed.
The country that was «My Africa» for many years.

Dessuten: Addis var det absolutt billigste utenlandsalternativet herfra, og reisekassen er allerede nokså slunken..

Kidsa er med på det meste og pugger noen viktige ord før avreise: Denastelin (hallo), Amesegenalo (takk), Ishi (ok, greit, da sier vi det da) og Tshiger yellem (som betyr omtrent det samme som «hakuna matata» eller «no problem» eller «jaja sånn er livet, alt går ikke som man har tenkt bestandig», viktig begrep i denne delen av verden). Vi flyr Ethiopian Airlines med flyvertinner som er akkurat like pene som før- bare med enda slettere hår om det er mulig (det må være parykk!!?).

Vi har bestilt rom på Biruk Bed&Breakfast, et lite gjestehus langs Bole Road, drevet av et koselig ektepar i deres egen bolig. Minner litt om huset vi bodde i som barn, et en-etasjes steinhus med en liten smal terasse og grønn hageflekk på fremsiden, skjeve og glatte fliser på badegulvet og veldig bråkete varmtvannstank som faktisk sørger for en varm dusj om morgenen.


Far og jeg sover i The Blue Room, et veldig blått rom, og kidsa i The Yellow Room med tre små senger tett i tett som i eventyret om de tre bjørnene, og hvor til og med sengetøyet har gulbrodert rand nederst. Om morgenen spiser vi frokost i spisestuen deres; fruktsalat og tykke pannekaker med etiopisk honning og drikker nydelig kaffe fra en enorm bialettikanne før vi pakker mammas aldri fulle håndveske med dagens forsyning av solbriller til fem; bleier, våtservietter og middagsglass til Naomi; penger og notatblokk; litt nødproviant som kollo og kjeks, tyggis, myggspray, noen bunker birr, Sara og Eriks fleecegensere, kamera og to vannflasker, og spaserer ut porten.      

 

 

 

 

 

 

 

Dette er backpacking family-style tenker jeg fornøyd der vi skviser oss inn i en av de bittesmå taxiene, jeg og fire unger i baksetet, Norbert og håndvesken ved siden av sjåføren foran. Taxiene er også som før; fremdeles bittesmå blå-og-hvitmalte Ladaer med dører som nesten ikke kan åpnes, og er du heldig og får åpnet den får du den garantert ikke igjen, det drypper i bakhodet på oss fra taket en kveld det begynner å regne på vei hjem, og farten er i alle fall ikke trafikkfarlig. Ungene er imponert over den lille og rustne amharisken jeg stotrer frem i taxi, butikk og restaurant, noen ganger helt nødvendig for å gjøre seg forstått, fremdeles, og andre ganger totalt unødvendig da man også kan oppleve å bli møtt av flytende fin engelsk, helst med amerikansk aksent. Som da jeg kjøper kollo og berbere i en liten sjappe i en bakgate, og selgeren er en pen gutt i 20årsalderen med Levisbukse og bryl i håret.

Mangel på fleksibilitet; eller service ville man kanskje kalt det andre steder, er også nokså kjent fra før. Vi ber om å få barneporsjon av kyllingen til Sara- det er dessverre impossible we only have big chicken. Vi ber taxien om å stoppe i en gate for at jeg kan kjøpe en flaske vann når vi står fast i kø, very difficult madam, nå skulle vi jo på National Museum. Når vi banker på porten til det gamle huset vårt og jeg prøver å forklare vakten at vi bare vil se mitt gamle barndomshjem får jeg beskjed om at det er no possible, tchiger alle (det motsatte av tchiger yellem) og får ikke engang kikke gjennom nøkkelhullet i den lave porten jeg kjenner så godt igjen. Jeg kikker meg rundt etter vaktmannen vår Arodi, og kommer på at det 25 år siden jeg bodde der.

 Vi løper de få meterne bort på tomta til Norsk Luthersk Misjonssamband og den tidligere Norske Skolen i Etiopia, som nå er utleid og blitt til den Svenske Skolen, og jeg kjenner på livets gang når jeg ser våre egne skolebarn kikke inn vinduene på «Nyskolen» hvor jeg hadde klasserom i mange år, og hilse på de to gamle skilpaddene som fortsatt lever sine sakte liv på fotballbanen. For ikke å snakke om når jeg faktisk treffer gamle kjente på tomta, tidligere skolekamerater som nå selv er misjonærer i Etiopia, og ungene våre løper avgårde for å hoppe på trampolina utenfor det gamle gjestehuset hvor Oddrun bodde- og jeg får lyst til å gå inn på rommet hennes og lete etter skattene våre i skrivebordsskuffen.

 

 

Det kjennes stort og viktig å oppleve dette sammen med Norbert og barna, som nå har egne referanser til sitt «norske» miljø i Afrika, og det er en familieaktig felleskapsfølelse vi deler der vi står sammen den brokete forsamlingen av misjonærer og ikke-misjonærer med våre mange hvite og brune barn, og ikke den utenfor-følelsen jeg ofte hadde som barn; av å være den som ikke helt hørte til der («fordi mamma og pappa ikke var misjonærer»).

Prikken over i-en er når Hans Ovar sender med meg en pose nybrent villkaffe fra Bale Mountains, fjellområdet sørøst i Etiopia hvor vi tilbrakte mang en ferie sammen med pappa som fulgte opp Kirkens Nødhjelps vannprosjekter der.  

Addis Abeba

  

er en fascinerende by med gammel og ny bebyggelse spredt rundt på små høyder ca 2300 meter over havet. Omgitt av fjell og med en karakteristisk lukt av eukalyptus er byen den tredje høyeste hovedstaden i verden og preges av et utrolig behagelig klima med kjølige netter og solfylte varme dager. Og noen spredte voldsomme regnbyger i regntiden, som vi får oppleve en ettermiddag på vei hjem. Begrepet «himmelen åpner seg» gir plutselig mening.

En tur rundt i byen viser at arkitekturen er like mangfoldig som byen selv. Høye bygninger, leiligheter, konferansehaller, teater og moderne hoteller med glitrende marmor og aluminium. Side om side med de tradisjonelle hjemmene omgitt av kveg, sauer, geiter og høns. En blanding av moderne og gammelt, brede avenyer fra flyplassen og inn mot byen, midtrabatter med glitrende palmer i grønn og gul og rød. Det gjennomførte fargevalget har referanser til flagget som sammen med annen symbolikk er med på å forsterke nasjonalfølelsen som jeg aner fortsatt er betydelig. President Meles har sittet ved og med makten i over 20 år og styrer med jernhånd sier kritikerne, men i motsetning til Derg regimet som ble styrtet i 1991 er det med vennligere innstilling til vekst og vestlig innflytelse, noe man også ser på investeringer og særlig til infrastruktur som vei og byggevirksomhet.

 

Og nå finnes det også minibanker overalt selv om man ikke kan betale med kort noen steder- kanskje utenom Hilton og Sheraton og å besøke dem står ikke på programmet vårt de 70 timene vi er her. Dessuten er det veldig få minibanker som virker viser det seg, tshiger yellem gå ned til høyre der finner dere en annen, men sorry not working sier den uniformkledde vakten utenfor. Try anazer one, bort og ned til venstre, sorry out of service står det på skjermen selv om vakten mener det er feil, og sånn går no dagan i Addis. I løpet av helgen har vi sikkert prøvd oppimot 20 minibanker (og har heldigvis lykkes innimellom).

Ellers er Addis fortsatt dominert av små butikker og sjapper som spesialiserer seg i sitt: elektriske artikler, hår og beauty, klær og husholdningartikler. Små kiosker og bananselgere på gata, i tillegg til de karakteristiske skopusserne.. og kafeene. For er det en ting som virkelig utmerker seg i Addis så er det kafekulturen, som på mange måter er parisisk. Gatekafeer som selger mat, kaffe og kaker, og ikke som Java i Nairobi; pretensiøst og fylt av dresskledde kenyanere og bofaste utlendinger, nei her er kafeene fylt av unge og eldre etiopere som diskuterer politikk og leser aviser over en kopp eller to kaffe.

Kaffe er nesten religion her (forget rastafarianism!) og nesten verdt turen i seg selv. Drikk små kopper kruttsterk svart kaffe fra små kopper kalt sinier, med et par skjeer brunt sukker i og akkopagnert av en kurv popcorn slik det serveres i hjemmene etter et tungt etiopisk måltid.
Eller drikk et glass espresso toppet med fyldig melk og en dæsj skum inspirert av italienerne og her kalt machiato, før og etter lunsj, til frokost eller kvelds. Som bror Sigurd sier, det gjelder å finne nok coffeeopportunities i løpet av en dag. Du skjønner de tar kaffe alvorlig når sjåføren kjører oss til andre siden av byen og tar oss inn på Robera Coffee Gallery, en kaffebar i ordets rette forstand, her ville Wendelboe vært stolt- her serveres kun kaffe. Ikke engang med en biscotti på skålen, og stedet er fullt, ved små bord på lave krakker sitter hovedsakelig menn i alle aldre, men også kvinner, som drikker sin kopp med andakt, før de fortsetter dagens gjøremål.

tradisjonell kaffeseremoni

Robera Coffee Gallery

 

 

Det er ikke bare kaffe som er inspirert av italienerne. I Etiopia spiser man enten den tradisjonelle maten injerra wott i en eller annen form, eller man spiser spaghetti eller pizza- men gjerne med en etiopisk touch. Som da vi skal spise lunsj og det viser seg at de ikke har kjøtt til spaghetti bolognesen og jeg spør etter «bare tomatsaus da?» til ungene og de kommer med en skål brennende sterk keywott..
Pizzaen til Erik serveres med mitmita, en variant av berbere, det fantastiske og brenhete krydderet som er basisen i alle de tradisjonelle wott sausene, og som man blir avhengig av etter to måltider. Og det er herved bevist: vel tilbake i Nairobi spiser vi mitmita på det meste, også ugalien, og Erik er bekymret over at den kiloen vi kjøpte på markedet Mercato ikke skal holde til vi er tilbake i Norge.

I Etiopia hilser man ved å kysse hverandre på kinnene og tar avskjed med et «chiao». Etiopia er Afrika med asiatiske krydder og kraft og middelhavsk stolthet og sensualitet- en uslåelig kombinasjon. 

Lucy, lenge regnet som verdens eldste menneskeskjelett kan ses på National Museeum. Vi reiser dit og betaler inngangsbilletter på 10 birr- ca 4 kroner-per person, et like imponerende (lite) tall som (det store) tallet 3 300 000, som er antallet år man antar at skjelettet er. Føler meg plutselig veldig voksen når jeg er på museum med mine egne barn, og husker mang et museumsbesøk i egen barndom med en far som var interessert i alt, mens vi helst ville videre i dagens program, særlig til de delene som innebar is-pause.

Som så ofte før på denne eventyrferden kjenner jeg stolthet over ungene. Hvordan de tilpasser seg, og hvordan de hjelper hverandre å tilpasse seg. Det er en fryd å se hvordan de suger til seg inntrykk og storkoser seg men likevel bevarer seg selv og egne grenser i det hele. Som Sara som fortsatt synes det er skummelt når det blir kveld og man skal ligge på et annet rom enn foreldrene, og derfor får ligge i midten mellom David og Erik, med bamsen som hodepute, og Erik insisterer på å la lyset være på for hennes del. Og David som synes det er skummelt å ta taxi hjem fra restaurant en kveld, fordi det er så mørkt ute at vi ikke helt finner frem med en gang, og Sara legger armen betryggende rundt han helt til vi kjenner igjen porten og springer inn på Biruk.

Vi har planlagt å dra på Millenium 2000, et utested hvor man kan spise etiopisk mat fra en bugnende buffet og oppleve tradisjonell sang og dans. Men vi er slitne etter en lang dag på sightseeing og Norbert foreslår en rolig kveld på gjestehuset i stedet, kjøpe en pizza og legge oss tidlig. David og Sara er uenige så vi samles til familieråd på dobbeltsenga i The Blue Room. Erik som alltid tenker på andres vel insisterer på at vi må tenke på Naomi som er minst og være hjemme, mens Sara sier hun må spise injerra når hun er i etiopia (mor er enig..) og David mener at når man først er i Etiopia må man få med seg mest mulig, særlig show. Far er dårlig i magen og tenker på gru på nok en dose krydder i systemet. Konklusjonen er likefullt at vi alle drar på restaurant selv om klokken allerede er over 8, men at Norbert, Erik og Naomi kan dra tidlig hjem hvis Naomi ikke holder ut. Men Naomi holder ut det meste hun og sovner på fars arm til høylydte etiopiske rytmer, Sara danser karakteristisk skulderdans med damene på scenen som for øvrig har tidenes høyeste hæler (sånne skal Sara også ha når hun blir ungdom) og David slurper i seg diverse krydrete sauser og skyller det ned med cola. Milennium 2000 er en suksess.   

 

 

Og så ble det endelig is på ungene, samme kveld, tilbake på gjestehuset og sammen med den andre familien som bor der; en dansk familie som venter på sin tredje adopterte sønn. Stemningen er i taket når Norbert kommer med halvsmeltet is fra butikken og moren til de to brødrene Moses og Sigurd («hæ!? Det heter jo onkelen vår også! For et utrolig sammentreff!») supplerer med en pakke Oreokjeks, som deles omhyggelig i mørket i stuen, hvor strømmen har gått, mens det plaskregner utenfor- slik det bare kan gjøre i Afrika,
og de medbrakte lommelyktene endelig kommer til sin rett.