Memory Lane i Addis Abeba

We were granted a three month visa when we arrived in Kenya, expiring two weeks before our return tickets are confirmed back to Bergen. So we must leave the country and get a new visa upon return.

We choose Addis Ababa the capital of Ethiopia, Kenya’s Northern neighbour as our destination.

My childhood haven, home to so many memories, birthplace for many friendships. Where my taste for coffee and spices (and Madonna!) was developed.
The country that was «My Africa» for many years.

Dessuten: Addis var det absolutt billigste utenlandsalternativet herfra, og reisekassen er allerede nokså slunken..

Kidsa er med på det meste og pugger noen viktige ord før avreise: Denastelin (hallo), Amesegenalo (takk), Ishi (ok, greit, da sier vi det da) og Tshiger yellem (som betyr omtrent det samme som «hakuna matata» eller «no problem» eller «jaja sånn er livet, alt går ikke som man har tenkt bestandig», viktig begrep i denne delen av verden). Vi flyr Ethiopian Airlines med flyvertinner som er akkurat like pene som før- bare med enda slettere hår om det er mulig (det må være parykk!!?).

Vi har bestilt rom på Biruk Bed&Breakfast, et lite gjestehus langs Bole Road, drevet av et koselig ektepar i deres egen bolig. Minner litt om huset vi bodde i som barn, et en-etasjes steinhus med en liten smal terasse og grønn hageflekk på fremsiden, skjeve og glatte fliser på badegulvet og veldig bråkete varmtvannstank som faktisk sørger for en varm dusj om morgenen.


Far og jeg sover i The Blue Room, et veldig blått rom, og kidsa i The Yellow Room med tre små senger tett i tett som i eventyret om de tre bjørnene, og hvor til og med sengetøyet har gulbrodert rand nederst. Om morgenen spiser vi frokost i spisestuen deres; fruktsalat og tykke pannekaker med etiopisk honning og drikker nydelig kaffe fra en enorm bialettikanne før vi pakker mammas aldri fulle håndveske med dagens forsyning av solbriller til fem; bleier, våtservietter og middagsglass til Naomi; penger og notatblokk; litt nødproviant som kollo og kjeks, tyggis, myggspray, noen bunker birr, Sara og Eriks fleecegensere, kamera og to vannflasker, og spaserer ut porten.      

 

 

 

 

 

 

 

Dette er backpacking family-style tenker jeg fornøyd der vi skviser oss inn i en av de bittesmå taxiene, jeg og fire unger i baksetet, Norbert og håndvesken ved siden av sjåføren foran. Taxiene er også som før; fremdeles bittesmå blå-og-hvitmalte Ladaer med dører som nesten ikke kan åpnes, og er du heldig og får åpnet den får du den garantert ikke igjen, det drypper i bakhodet på oss fra taket en kveld det begynner å regne på vei hjem, og farten er i alle fall ikke trafikkfarlig. Ungene er imponert over den lille og rustne amharisken jeg stotrer frem i taxi, butikk og restaurant, noen ganger helt nødvendig for å gjøre seg forstått, fremdeles, og andre ganger totalt unødvendig da man også kan oppleve å bli møtt av flytende fin engelsk, helst med amerikansk aksent. Som da jeg kjøper kollo og berbere i en liten sjappe i en bakgate, og selgeren er en pen gutt i 20årsalderen med Levisbukse og bryl i håret.

Mangel på fleksibilitet; eller service ville man kanskje kalt det andre steder, er også nokså kjent fra før. Vi ber om å få barneporsjon av kyllingen til Sara- det er dessverre impossible we only have big chicken. Vi ber taxien om å stoppe i en gate for at jeg kan kjøpe en flaske vann når vi står fast i kø, very difficult madam, nå skulle vi jo på National Museum. Når vi banker på porten til det gamle huset vårt og jeg prøver å forklare vakten at vi bare vil se mitt gamle barndomshjem får jeg beskjed om at det er no possible, tchiger alle (det motsatte av tchiger yellem) og får ikke engang kikke gjennom nøkkelhullet i den lave porten jeg kjenner så godt igjen. Jeg kikker meg rundt etter vaktmannen vår Arodi, og kommer på at det 25 år siden jeg bodde der.

 Vi løper de få meterne bort på tomta til Norsk Luthersk Misjonssamband og den tidligere Norske Skolen i Etiopia, som nå er utleid og blitt til den Svenske Skolen, og jeg kjenner på livets gang når jeg ser våre egne skolebarn kikke inn vinduene på «Nyskolen» hvor jeg hadde klasserom i mange år, og hilse på de to gamle skilpaddene som fortsatt lever sine sakte liv på fotballbanen. For ikke å snakke om når jeg faktisk treffer gamle kjente på tomta, tidligere skolekamerater som nå selv er misjonærer i Etiopia, og ungene våre løper avgårde for å hoppe på trampolina utenfor det gamle gjestehuset hvor Oddrun bodde- og jeg får lyst til å gå inn på rommet hennes og lete etter skattene våre i skrivebordsskuffen.

 

 

Det kjennes stort og viktig å oppleve dette sammen med Norbert og barna, som nå har egne referanser til sitt «norske» miljø i Afrika, og det er en familieaktig felleskapsfølelse vi deler der vi står sammen den brokete forsamlingen av misjonærer og ikke-misjonærer med våre mange hvite og brune barn, og ikke den utenfor-følelsen jeg ofte hadde som barn; av å være den som ikke helt hørte til der («fordi mamma og pappa ikke var misjonærer»).

Prikken over i-en er når Hans Ovar sender med meg en pose nybrent villkaffe fra Bale Mountains, fjellområdet sørøst i Etiopia hvor vi tilbrakte mang en ferie sammen med pappa som fulgte opp Kirkens Nødhjelps vannprosjekter der.  

Addis Abeba

  

er en fascinerende by med gammel og ny bebyggelse spredt rundt på små høyder ca 2300 meter over havet. Omgitt av fjell og med en karakteristisk lukt av eukalyptus er byen den tredje høyeste hovedstaden i verden og preges av et utrolig behagelig klima med kjølige netter og solfylte varme dager. Og noen spredte voldsomme regnbyger i regntiden, som vi får oppleve en ettermiddag på vei hjem. Begrepet «himmelen åpner seg» gir plutselig mening.

En tur rundt i byen viser at arkitekturen er like mangfoldig som byen selv. Høye bygninger, leiligheter, konferansehaller, teater og moderne hoteller med glitrende marmor og aluminium. Side om side med de tradisjonelle hjemmene omgitt av kveg, sauer, geiter og høns. En blanding av moderne og gammelt, brede avenyer fra flyplassen og inn mot byen, midtrabatter med glitrende palmer i grønn og gul og rød. Det gjennomførte fargevalget har referanser til flagget som sammen med annen symbolikk er med på å forsterke nasjonalfølelsen som jeg aner fortsatt er betydelig. President Meles har sittet ved og med makten i over 20 år og styrer med jernhånd sier kritikerne, men i motsetning til Derg regimet som ble styrtet i 1991 er det med vennligere innstilling til vekst og vestlig innflytelse, noe man også ser på investeringer og særlig til infrastruktur som vei og byggevirksomhet.

 

Og nå finnes det også minibanker overalt selv om man ikke kan betale med kort noen steder- kanskje utenom Hilton og Sheraton og å besøke dem står ikke på programmet vårt de 70 timene vi er her. Dessuten er det veldig få minibanker som virker viser det seg, tshiger yellem gå ned til høyre der finner dere en annen, men sorry not working sier den uniformkledde vakten utenfor. Try anazer one, bort og ned til venstre, sorry out of service står det på skjermen selv om vakten mener det er feil, og sånn går no dagan i Addis. I løpet av helgen har vi sikkert prøvd oppimot 20 minibanker (og har heldigvis lykkes innimellom).

Ellers er Addis fortsatt dominert av små butikker og sjapper som spesialiserer seg i sitt: elektriske artikler, hår og beauty, klær og husholdningartikler. Små kiosker og bananselgere på gata, i tillegg til de karakteristiske skopusserne.. og kafeene. For er det en ting som virkelig utmerker seg i Addis så er det kafekulturen, som på mange måter er parisisk. Gatekafeer som selger mat, kaffe og kaker, og ikke som Java i Nairobi; pretensiøst og fylt av dresskledde kenyanere og bofaste utlendinger, nei her er kafeene fylt av unge og eldre etiopere som diskuterer politikk og leser aviser over en kopp eller to kaffe.

Kaffe er nesten religion her (forget rastafarianism!) og nesten verdt turen i seg selv. Drikk små kopper kruttsterk svart kaffe fra små kopper kalt sinier, med et par skjeer brunt sukker i og akkopagnert av en kurv popcorn slik det serveres i hjemmene etter et tungt etiopisk måltid.
Eller drikk et glass espresso toppet med fyldig melk og en dæsj skum inspirert av italienerne og her kalt machiato, før og etter lunsj, til frokost eller kvelds. Som bror Sigurd sier, det gjelder å finne nok coffeeopportunities i løpet av en dag. Du skjønner de tar kaffe alvorlig når sjåføren kjører oss til andre siden av byen og tar oss inn på Robera Coffee Gallery, en kaffebar i ordets rette forstand, her ville Wendelboe vært stolt- her serveres kun kaffe. Ikke engang med en biscotti på skålen, og stedet er fullt, ved små bord på lave krakker sitter hovedsakelig menn i alle aldre, men også kvinner, som drikker sin kopp med andakt, før de fortsetter dagens gjøremål.

tradisjonell kaffeseremoni

Robera Coffee Gallery

 

 

Det er ikke bare kaffe som er inspirert av italienerne. I Etiopia spiser man enten den tradisjonelle maten injerra wott i en eller annen form, eller man spiser spaghetti eller pizza- men gjerne med en etiopisk touch. Som da vi skal spise lunsj og det viser seg at de ikke har kjøtt til spaghetti bolognesen og jeg spør etter «bare tomatsaus da?» til ungene og de kommer med en skål brennende sterk keywott..
Pizzaen til Erik serveres med mitmita, en variant av berbere, det fantastiske og brenhete krydderet som er basisen i alle de tradisjonelle wott sausene, og som man blir avhengig av etter to måltider. Og det er herved bevist: vel tilbake i Nairobi spiser vi mitmita på det meste, også ugalien, og Erik er bekymret over at den kiloen vi kjøpte på markedet Mercato ikke skal holde til vi er tilbake i Norge.

I Etiopia hilser man ved å kysse hverandre på kinnene og tar avskjed med et «chiao». Etiopia er Afrika med asiatiske krydder og kraft og middelhavsk stolthet og sensualitet- en uslåelig kombinasjon. 

Lucy, lenge regnet som verdens eldste menneskeskjelett kan ses på National Museeum. Vi reiser dit og betaler inngangsbilletter på 10 birr- ca 4 kroner-per person, et like imponerende (lite) tall som (det store) tallet 3 300 000, som er antallet år man antar at skjelettet er. Føler meg plutselig veldig voksen når jeg er på museum med mine egne barn, og husker mang et museumsbesøk i egen barndom med en far som var interessert i alt, mens vi helst ville videre i dagens program, særlig til de delene som innebar is-pause.

Som så ofte før på denne eventyrferden kjenner jeg stolthet over ungene. Hvordan de tilpasser seg, og hvordan de hjelper hverandre å tilpasse seg. Det er en fryd å se hvordan de suger til seg inntrykk og storkoser seg men likevel bevarer seg selv og egne grenser i det hele. Som Sara som fortsatt synes det er skummelt når det blir kveld og man skal ligge på et annet rom enn foreldrene, og derfor får ligge i midten mellom David og Erik, med bamsen som hodepute, og Erik insisterer på å la lyset være på for hennes del. Og David som synes det er skummelt å ta taxi hjem fra restaurant en kveld, fordi det er så mørkt ute at vi ikke helt finner frem med en gang, og Sara legger armen betryggende rundt han helt til vi kjenner igjen porten og springer inn på Biruk.

Vi har planlagt å dra på Millenium 2000, et utested hvor man kan spise etiopisk mat fra en bugnende buffet og oppleve tradisjonell sang og dans. Men vi er slitne etter en lang dag på sightseeing og Norbert foreslår en rolig kveld på gjestehuset i stedet, kjøpe en pizza og legge oss tidlig. David og Sara er uenige så vi samles til familieråd på dobbeltsenga i The Blue Room. Erik som alltid tenker på andres vel insisterer på at vi må tenke på Naomi som er minst og være hjemme, mens Sara sier hun må spise injerra når hun er i etiopia (mor er enig..) og David mener at når man først er i Etiopia må man få med seg mest mulig, særlig show. Far er dårlig i magen og tenker på gru på nok en dose krydder i systemet. Konklusjonen er likefullt at vi alle drar på restaurant selv om klokken allerede er over 8, men at Norbert, Erik og Naomi kan dra tidlig hjem hvis Naomi ikke holder ut. Men Naomi holder ut det meste hun og sovner på fars arm til høylydte etiopiske rytmer, Sara danser karakteristisk skulderdans med damene på scenen som for øvrig har tidenes høyeste hæler (sånne skal Sara også ha når hun blir ungdom) og David slurper i seg diverse krydrete sauser og skyller det ned med cola. Milennium 2000 er en suksess.   

 

 

Og så ble det endelig is på ungene, samme kveld, tilbake på gjestehuset og sammen med den andre familien som bor der; en dansk familie som venter på sin tredje adopterte sønn. Stemningen er i taket når Norbert kommer med halvsmeltet is fra butikken og moren til de to brødrene Moses og Sigurd («hæ!? Det heter jo onkelen vår også! For et utrolig sammentreff!») supplerer med en pakke Oreokjeks, som deles omhyggelig i mørket i stuen, hvor strømmen har gått, mens det plaskregner utenfor- slik det bare kan gjøre i Afrika,
og de medbrakte lommelyktene endelig kommer til sin rett.

A dream come true

It is now eight years since we met and fell in love while visiting this magical country Kenya.

Both fragile at the time. Relieved to find another spirit with the same passion for this place, sharing similar feelings of home and adventure. And with the same idealistic hopes for a better future for people here. Having different approaches but still the same vision.

We spent days together on the road and knew we were meant to be. Loving every hour bumping along roads and no roads, sliding in and pulling out of mud, having dinners in nairobi restaurants and tea in his village. He went back to Norway, I went back to Sudan.
He moved out, I moved in. We got Sara.

 

 

 

 

Not an easy journey as everybody knows. And here we are again, in magical Kenya. Still together, two daughters, two sons. Still the same passion for the continent and its peoples. Not so different approaches anymore either; my «development» approach changing towards his «business» approaches as much as these are expanding to include social perspectives.
 

 

 

We have been dreaming of a life here, at the foot of Ngong Hills. And we made a dream come true these last months and have enjoyed every minute of it. So far we have driven over 6000 kms and spent most weekends on safari. And a few weeks before we are going back to normal life in Norway we are making another dream come true:

 

                                        Taking over a safari camp in Masai Mara

                                                                     

                                                                Amani Mara

           Amani Mara, a small lodge in Olare Orok, a small conservancy bordering the Masai Mara   National Reserve, one of the truly most amazing places in the world. Where movies are casted, where the amazingly varied landscape and vast grasslands North in the Mara-Serengeti eco-system is home to the incredible diversity of species and sheer number of wildlife found here.

Just the bird list in Masai Mara exceeds 450 species…

        Amani means peace in Swahili/Arabic and this must be what peace was meant to be.  

The quietness is addictive and after a week without a sign of car or man for that matter, without TV or wifi and sleeping in tents all restlessness is gone. No need for yoga here, there is no urge to go anywhere else, to do anything else or be anyone else.

The camp is not fenced so we have three young masai boys watching the camp, and every night one of them sits outside our tent. To chase away elephants or a buffalo astray. In the morning we wake up to see zebras, buffalos, antilopes, giraffes, baboons in the amazing scene in front of us. Like a movie screen. It would be boring to list all the animals seen from the deck, but waking up to see the hippos warming up lying on their round backs in the sun across the river beneath is hilarious. And they’re less than hundred meters away. One day a group of hyenas are sharing their striped lunch on the open plain some hundred meters away, still close enough to see without binoculars. But with them we also see the lioness in the background- frustrated to have her prey hijacked.   

 

 

The children too love the place. Norbert snores almost as loudly as the hippos but Naomi sleeps for the first time- deeply throughout the night. Sara too, while an elephant is going bananas outside tent number 8 and the masais must chase him away.

We stay in tent number 7.

Our camp has only 9 «tents». Small houses build like masai manyattas, partially in local stone, canvas and hessian, a unique and eco-friendly constrauction and all with amazing views of the river beneath and the plains beyond.

After a day or two our bushbabies dont even want to go for game drives. Its enough to wake up and watch giraffes from bed before breakfast, play some cards while waiting for the hippos to go for a stroll on the riverbanks, greet the resident mongoose on our way to the the pool where we take a dip at the hottest time of the day, try to capture the colors of the pink and purple lizard on a drawing paper, walk down to the hippos with the masais in the afternoon and fall asleep under a masai chukka (blanket) on some chairs pulled together as Norbert and I draw our canvas chairs out under the roof of stars and drink a glass of something sweet..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

As for our days, they are spent inspecting tents and mosquito nets, taking measures for canvas and cushions, writing contracts for staff and making stocklists and worklists and checklists for everything to be followed up when we are back in Nairobi.

                                               Cannot wait to take you here...

                                                                           Karibu Sana Amani Mara!    

They are so beautiful here,

Sara says as she stares at a woman walking passed us at the shopping centre. The woman is wearing tight jeans over her round bum, a flowery top of shiny silky fabric. Hair artistically made with braids and extensions, her face smooth and just barely made-up, long earrings hanging to her shoulders, high heels.

Yes, she is really beautful I agree.

No mum, everyone is beautiful here, havent you noticed?

Yes, I have indeed noticed. Since childhood I have noticed this beauty:

Black skin, curvy soft bodies, braided hair, slow and flowy movements. Open faces, smiling, song in their voices.  

 

 

 

But what Sara is talking about is their sence of beautification

How they make their hair, the clothes they wear and how sensual they make it all appear. Colorful patterend clothes. Long and painted nails, shiny shoes with heels. Acessories in excess. The matatus outside our house are overcrowded, its dusty and so hot, and still these beautiful creations climb gracefully in and out of them, balancing along bumby roadsides, walking for hours. No tarmac pavements or soft carpets, but still wearing heals.

 

Me, jumping ut of the Landcruiser, without a hint of elegance, low sandals, sunglasses pushed up my hair only briefly combed. Wearing loosefitted jeans and a comfortable shirt. Always comfortable: we like to be comfortable. What happened to the «pain for beauty» aspect? Its definitely at work here I realise as I watch all these beautiful, elegant, sexy women of all ages- and more noticingly: all shapes.

Tight jeans in the heat. Fabrics that dont ventilate. Shoes in cheap material. Hair so tightly braided. It CANNOT be comfortable. Definitely pain for beauty here, beauty before comfortable.

A woman probably over 100 kgs parks her small car next to me, white top, huge breasts, hair dyed and braided in an enormous creation on top of her head, jewellery of beads, gold and silver filling her chest, ears and arms and again those very tight jeans over bulging thighs. It strikes me that in Norway people would probably first see (and judge) her weight and not even notice her beautful face. Here she’s a Diva. Show what you’ve got baby.

The boys want a haircut; their curls have gone out of control so we go to Grace Beauty Saloon. I sit down with the girls to wait, immediately approached by one of the beautificators in the shop: do i want a manicure? Perhaps a pedicure too? We’re waiting anyway so why not. Scrubbing feet, massaging fingers, polishing nails- even Sara gets a layer. What about my eyebrows? No, thanks. Really? They dont look good, too bushy, you could be so beautiful she says.

No thanks, I like it natural I say. She replies: its natural to be beautiful!

As I walk out of the shop and look down on my rednailed feet (in my comfortable slippers) I try to walk a bit more flowingly. I didnt do my eyebrows but I promise myself to put on a dress tomorrow no matter what- and perhaps even iron it first.

 

 
 
 
 

 

Hjemme

Jeg tok frem almanakken uten at jeg helt husker hvorfor, og da jeg begynte å telle uker fant jeg ut at vi allerede er over halvveis i oppholdet vårt i Kenya...

Og i tilfelle dere lurer.. ja vi stortrives og føler oss skikkelig hjemme her!

Men jeg har vel ikke fortalt så mye om dette hjemmet vårt..? 

Vi bor i et gigantisk 2-etasjes steinhus på Karen i utkanten av Nairobi: 

 

Området er oppkalt etter forfatteren og eventyreren Karen Blixen, som flyttet hit fra Danmark i 1914 for å gifte seg med baron Blixen, og som senere drev sin egen kaffefarm -uten særlig hell- her ,"at the foot of Ngong Hills". Se Out Of Africa- den fascinerende og romantiske filmen om henne, om dere ikke allerede har gjort det.

Karen har det siste århundret hovedsakelig vært bebodd av velstående hvite og er fortsatt et svært privilegert område med store villaer på frodige tomter, selv om det ikke lenger foregår kaffeproduksjon her. Det er her Norwegian Community School (NCS) holder til på den store tomta til Norsk Luthersk Misjonssamband som har drevet misjonsarbeid i landet siden 50tallet. Før vi kom håpet vi at ungene kunne gå på en av de internasjonale engelsktalende skolene som også ligger i dette området, men ingen av dem godtok innrullering i bare tre måneder. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da vi bestemte oss for NCS, basert på egne erfaringer med å være "ikke-misjonærbarn" på NLM sin skole i Etiopia på 80tallet. Men ungene var lettet, det var mer enn nok spennende å skulle bytte skole for så kort tid om ikke alt skulle foregå på engelsk i tillegg. Nå ser jeg at det var et heldig valg. Ungene stortrives, er trygge og glade og kan ta inn alt det andre i passende porsjoner. Og jeg ser til min glede at skolen er både åpen og inkluderende, og jeg har hittil ikke hørt et ord om at vi ikke er misjonærer. Og i går kom Erik og Sara hjem og sang en sang om Siddharta Gautama og viste meg hvordan man satt i lotusstilling for å meditere, fordi de visstnok har om buddhisme denne uken.

Mens mamma ikke fikk lov å undervise i kristendom på skolen i Addis, selv om hun var den eneste av lærerne på skolen den gang som hadde formell kompetanse i kristendom..

 

Murangi House som huset heter ligger på en tomt sammen med 9 andre hus som deler vakthold og noen fellesområder og fasiliteter, som et passe stort basseng. Vi leier huset av en kenyansk familie og det var ferdig møblert med tykke dobbeltgardiner i alle rom og store tunge møbler, og ingen lamper. I gangen henger et stort portrett av landsfaderen Kenyatta, som ledet landet fra frigjøringen fra britene i 1963 til sin død i 1978, samme året som jeg besøkte Kenya for første på vei til Sør Sudan sammen med mamma og pappa. På bokhyllen og peishyllen står messingstaker med plastikkblomster i, selv om hagen bugner av levende blomster.   

 

 

 

"Møblert" viste seg å også inkludere tre (!) hushjelper, pluss Vincent, den 22 år gamle sønnen til Tabita en av hushjelpene, som er nyutdannet fra kokk-og cateringskole og så gjerne vil ha praksis for å kunne få jobb andre steder. Det er som å bo i vårt eget Downton Abbey med nesten like mange ansatte som oss selv (selv om det viste seg at de fire har ansvar for 4 av de andre husene på tomta også). Likefullt, det er uhørt luksuriøst å ikke bare ha foreldrepermisjon fra jobb, men nå også husmorpermisjon fra husarbeid.  

Det er kanskje litt provoserende å si at vi føler oss «hjemme» i dette livet som er så annerledes livet hjemme. Hvem ville vel ikke venne seg til denne typen «Afrika».., som på noen måter bare er den rike manns liv i et varmt og eksotisk land? Og som for øvrig er milevis unna det normale livet for de aller fleste kenyanere , hvor ca 43 % av befolkningen lever i "ekstrem fattigdom", dvs for under 1 dollar dagen. Mens utlendinger som oss kommer hit for å leve det gode liv, og trøster oss med at vi «skaper arbeidsplasser»; alle disse hushjelpene, gartnere og portvakter. Mens forskjellene mellom fattig og rik forblir like store og grelle. Dette dilemmaet har smertet meg hele livet; jeg husker det fortsatt som i går hvordan jeg som 10åring i Etiopia syntes det var vanskelig å gå forbi skurene mellom skolen og huset vårt på vei hjem til middag kl 2, vel vitende om at de som bodde der, helt vanlige etiopiere ikke skulle spise sitt første og eneste ordentlige måltid før det ble kveld.

Det er også en lykke med bismak jeg kjenner nå som jeg prøver å finne meg til rette som husfrue her på "Downton Murangi". Jeg prøver å oppveie ubalansen som jeg alltid har prøvd det; ved å være så vennlig og respektfull som mulig, le og småprate med «arbeiderne» våre, bruke fornavn og invitere dem inn i sfæren vår. Jeg spør i stedet for å gi beskjeder- som Norbert sier jeg må gjøre om jeg vil ha ting gjort. Men så blir heller ikke ting gjort helt som jeg vil. (Brødet legges i kjøleskapet selv om jeg nesten hver dag (vennlig) sier at det er best at det ligger på benken, salaten dynkes i eddik selv om jeg nesten hver dag sier at vi foretrekker olje og sitron, klærne vaskes med blekemiddel selv om jeg nesten hver dag viser til fargevasken jeg har kjøpt til farget vask..osv osv). Jeg prøver å være så mild og raus som mulig og sørger for alltid å ha nok melk i hus så de kan lage seg chai, og ser gjennom fingrene med vekslepengene som ikke alltid blir returnert og at det ikke alltid er melk igjen til min egen musli.

Uten at noe av dette noen gang vil kunne utviske de enorme forskjellene mellom våre liv.              
Og det er med skam jeg kaster middagsrestene vi skulle spist dagen etter de ble laget og spart, og jeg gjemmer kvitteringene fra Artcaffe hvor vi bruker det som for dem er en halv månedslønn på cappuchino og sjokoladekake en tirsdag formiddag.

Samtidig ser jeg hvordan de trives i hus med oss, hvordan de nå føler seg mer vel når jeg inviterer inn i stuen på en kopp te, hvordan de ikke lenger takker og bukker hver gang jeg lar det ligge igjen litt kjøtt i kjøleskapet til lunsjen deres.

Hvordan de klemmer ungene om morgenen og meg også når vi har borte i helgen, glade for å ha oss hjemme igjen sier de, huset er så tomt når dere ikke er her, bli lenger, ikke reis tilbake til Norge.

 

 De er på mange måter en del av familien og hver dag når jeg har fått ungene avgårde til skolen og frokosten er ryddet opp planlegger vi dagen sammen, hvem skal hvor og når og hva vi skal spise og når får vi besøk og hvordan det går med magen til Erik og flisen i fingeren til David og skal jeg kjøpe olje til håret til Sara det er altfor tørt, og har Naomi sovet noe i natt og du burde gi henne papaya det er godt for hard babymage.

Legg deg litt Kristine, du ser trøtt ut sier Christine, Naomis selvutnevnte bestemor som bærer og kysser og klemmer Naomi til jeg tusler ned igjen etter en halvtimes hvil.

 

 

 

 

 

Og hver dag skriver kokken Vincent liste over mat jeg må handle på det vanlige supermarkedet, og en egen liste over ting han vil kjøper på markedet på vei til oss morgenen etter, for han synes vi får altfor lite for pengene på supermarkedet. Og kommer på jobb med bugnende poser av frukt og grønt, kjøtt og fisk.

 

Han er nok ellers litt skuffet over at vi ikke vil ha "cooked breakfast"  (egg&bacon) hver dag og ofte heller ikke noe til lunsj- Norbert og jeg smører oss heller en skive de dagene vi ikke er på tur eller skeier ut på Artcaffe-

men han har alltid muggen klar med smoothies når ungene kommer hjem fra skolen og er omhyggelig med tilberedingen av kveldens middag som står klar på kjøkkenet når de går hjem 4.

 

 

 

 

 

Rare er vi når de ser oss bære tallerkenene ut til bordet i hagen; for det første er det et underlig tidspunkt å spise middag når solen fortsatt er oppe, men enda rarere er det at folk som har et så stort hus med egen spisestue og spisebord faktisk heller vil sitte ute og spise.

David har sitt eget rom i enden av gangen med eget «attached bathroom», Erik og Sara deler det største soverommet og ligger i hver sin kingsize bed under ikke-helt-tett myggnetting, men Norbert går sin faste runde i skumringen med den skumle rød sprayflasken Doom Fast Killer, mens jeg ser en annen vei.  

 

I porten står vaktmannen Patrick, en kjekk og gøyal mann som viste oss skilpadda som bor i hagen vår. Som vanlig vil Sara løfte på den hver gang hun ser den, mens David heller observerer (det meste) på trygg avstand.

Av andre husdyr kan jeg nevne flere kolonier maur som bor i dørkarmene, noen færre etter Norbert var på jakt med sprayen, to små firfisler som liker seg i Kenyattas selskap under lysekrona i gangen, og ikke minst noen apekatter som egentlig bor i hagen, men som en dag forvillet seg inn i stua og gjemte seg bak gardinene. Ungene var yre av glede og frykt i salig blanding da vi løp etter den for å få den ut, særlig fordi Naomi lå og sov på sofaen en meter unna.

Ruben i Davids klasse har ape og skorpion i bur også. Se den lille filmsnutten han har laget om skorpionen Sam sammen med David og lagt på youtube: Skorpionen Sam

                                                       http://www.youtube.com/watch?v=pAxZ69bMggM

                                                                             

Ellers vet man aldri hvilke andre dyr man kan treffe på i nabolaget. Her en dag da taxisjåfør Jimmy skulle ta en snarvei til byen kom vi plutselig bak to sinker av to kameler, som fortsatte å gå midt i veien. En annen dag sto det en familie vortesvin og hang utenfor porten til Patrick. Også disse apene da; i går sprang jeg over veien for å kjøpe avis og bananer til lørdagsfrokosten. Jeg skvatt skikkelig da jeg kjente det rykke i posen og en liten frekkas løp avgårde med bananene og satte seg fornøyd til på fortauet og begynte å skrelle og spise mens jeg hørte applaus og latter fra en gjeng menneskegutter like bortenfor. Jeg insisterte ikke på å få med meg bananene hjem og så meg mer enn to ganger over skulderen da jeg tuslet hjem til bananfri lørdagsfrokost.