Hjemme

Jeg tok frem almanakken uten at jeg helt husker hvorfor, og da jeg begynte å telle uker fant jeg ut at vi allerede er over halvveis i oppholdet vårt i Kenya...

Og i tilfelle dere lurer.. ja vi stortrives og føler oss skikkelig hjemme her!

Men jeg har vel ikke fortalt så mye om dette hjemmet vårt..? 

Vi bor i et gigantisk 2-etasjes steinhus på Karen i utkanten av Nairobi: 

 

Området er oppkalt etter forfatteren og eventyreren Karen Blixen, som flyttet hit fra Danmark i 1914 for å gifte seg med baron Blixen, og som senere drev sin egen kaffefarm -uten særlig hell- her ,"at the foot of Ngong Hills". Se Out Of Africa- den fascinerende og romantiske filmen om henne, om dere ikke allerede har gjort det.

Karen har det siste århundret hovedsakelig vært bebodd av velstående hvite og er fortsatt et svært privilegert område med store villaer på frodige tomter, selv om det ikke lenger foregår kaffeproduksjon her. Det er her Norwegian Community School (NCS) holder til på den store tomta til Norsk Luthersk Misjonssamband som har drevet misjonsarbeid i landet siden 50tallet. Før vi kom håpet vi at ungene kunne gå på en av de internasjonale engelsktalende skolene som også ligger i dette området, men ingen av dem godtok innrullering i bare tre måneder. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da vi bestemte oss for NCS, basert på egne erfaringer med å være "ikke-misjonærbarn" på NLM sin skole i Etiopia på 80tallet. Men ungene var lettet, det var mer enn nok spennende å skulle bytte skole for så kort tid om ikke alt skulle foregå på engelsk i tillegg. Nå ser jeg at det var et heldig valg. Ungene stortrives, er trygge og glade og kan ta inn alt det andre i passende porsjoner. Og jeg ser til min glede at skolen er både åpen og inkluderende, og jeg har hittil ikke hørt et ord om at vi ikke er misjonærer. Og i går kom Erik og Sara hjem og sang en sang om Siddharta Gautama og viste meg hvordan man satt i lotusstilling for å meditere, fordi de visstnok har om buddhisme denne uken.

Mens mamma ikke fikk lov å undervise i kristendom på skolen i Addis, selv om hun var den eneste av lærerne på skolen den gang som hadde formell kompetanse i kristendom..

 

Murangi House som huset heter ligger på en tomt sammen med 9 andre hus som deler vakthold og noen fellesområder og fasiliteter, som et passe stort basseng. Vi leier huset av en kenyansk familie og det var ferdig møblert med tykke dobbeltgardiner i alle rom og store tunge møbler, og ingen lamper. I gangen henger et stort portrett av landsfaderen Kenyatta, som ledet landet fra frigjøringen fra britene i 1963 til sin død i 1978, samme året som jeg besøkte Kenya for første på vei til Sør Sudan sammen med mamma og pappa. På bokhyllen og peishyllen står messingstaker med plastikkblomster i, selv om hagen bugner av levende blomster.   

 

 

 

"Møblert" viste seg å også inkludere tre (!) hushjelper, pluss Vincent, den 22 år gamle sønnen til Tabita en av hushjelpene, som er nyutdannet fra kokk-og cateringskole og så gjerne vil ha praksis for å kunne få jobb andre steder. Det er som å bo i vårt eget Downton Abbey med nesten like mange ansatte som oss selv (selv om det viste seg at de fire har ansvar for 4 av de andre husene på tomta også). Likefullt, det er uhørt luksuriøst å ikke bare ha foreldrepermisjon fra jobb, men nå også husmorpermisjon fra husarbeid.  

Det er kanskje litt provoserende å si at vi føler oss «hjemme» i dette livet som er så annerledes livet hjemme. Hvem ville vel ikke venne seg til denne typen «Afrika».., som på noen måter bare er den rike manns liv i et varmt og eksotisk land? Og som for øvrig er milevis unna det normale livet for de aller fleste kenyanere , hvor ca 43 % av befolkningen lever i "ekstrem fattigdom", dvs for under 1 dollar dagen. Mens utlendinger som oss kommer hit for å leve det gode liv, og trøster oss med at vi «skaper arbeidsplasser»; alle disse hushjelpene, gartnere og portvakter. Mens forskjellene mellom fattig og rik forblir like store og grelle. Dette dilemmaet har smertet meg hele livet; jeg husker det fortsatt som i går hvordan jeg som 10åring i Etiopia syntes det var vanskelig å gå forbi skurene mellom skolen og huset vårt på vei hjem til middag kl 2, vel vitende om at de som bodde der, helt vanlige etiopiere ikke skulle spise sitt første og eneste ordentlige måltid før det ble kveld.

Det er også en lykke med bismak jeg kjenner nå som jeg prøver å finne meg til rette som husfrue her på "Downton Murangi". Jeg prøver å oppveie ubalansen som jeg alltid har prøvd det; ved å være så vennlig og respektfull som mulig, le og småprate med «arbeiderne» våre, bruke fornavn og invitere dem inn i sfæren vår. Jeg spør i stedet for å gi beskjeder- som Norbert sier jeg må gjøre om jeg vil ha ting gjort. Men så blir heller ikke ting gjort helt som jeg vil. (Brødet legges i kjøleskapet selv om jeg nesten hver dag (vennlig) sier at det er best at det ligger på benken, salaten dynkes i eddik selv om jeg nesten hver dag sier at vi foretrekker olje og sitron, klærne vaskes med blekemiddel selv om jeg nesten hver dag viser til fargevasken jeg har kjøpt til farget vask..osv osv). Jeg prøver å være så mild og raus som mulig og sørger for alltid å ha nok melk i hus så de kan lage seg chai, og ser gjennom fingrene med vekslepengene som ikke alltid blir returnert og at det ikke alltid er melk igjen til min egen musli.

Uten at noe av dette noen gang vil kunne utviske de enorme forskjellene mellom våre liv.              
Og det er med skam jeg kaster middagsrestene vi skulle spist dagen etter de ble laget og spart, og jeg gjemmer kvitteringene fra Artcaffe hvor vi bruker det som for dem er en halv månedslønn på cappuchino og sjokoladekake en tirsdag formiddag.

Samtidig ser jeg hvordan de trives i hus med oss, hvordan de nå føler seg mer vel når jeg inviterer inn i stuen på en kopp te, hvordan de ikke lenger takker og bukker hver gang jeg lar det ligge igjen litt kjøtt i kjøleskapet til lunsjen deres.

Hvordan de klemmer ungene om morgenen og meg også når vi har borte i helgen, glade for å ha oss hjemme igjen sier de, huset er så tomt når dere ikke er her, bli lenger, ikke reis tilbake til Norge.

 

 De er på mange måter en del av familien og hver dag når jeg har fått ungene avgårde til skolen og frokosten er ryddet opp planlegger vi dagen sammen, hvem skal hvor og når og hva vi skal spise og når får vi besøk og hvordan det går med magen til Erik og flisen i fingeren til David og skal jeg kjøpe olje til håret til Sara det er altfor tørt, og har Naomi sovet noe i natt og du burde gi henne papaya det er godt for hard babymage.

Legg deg litt Kristine, du ser trøtt ut sier Christine, Naomis selvutnevnte bestemor som bærer og kysser og klemmer Naomi til jeg tusler ned igjen etter en halvtimes hvil.

 

 

 

 

 

Og hver dag skriver kokken Vincent liste over mat jeg må handle på det vanlige supermarkedet, og en egen liste over ting han vil kjøper på markedet på vei til oss morgenen etter, for han synes vi får altfor lite for pengene på supermarkedet. Og kommer på jobb med bugnende poser av frukt og grønt, kjøtt og fisk.

 

Han er nok ellers litt skuffet over at vi ikke vil ha "cooked breakfast"  (egg&bacon) hver dag og ofte heller ikke noe til lunsj- Norbert og jeg smører oss heller en skive de dagene vi ikke er på tur eller skeier ut på Artcaffe-

men han har alltid muggen klar med smoothies når ungene kommer hjem fra skolen og er omhyggelig med tilberedingen av kveldens middag som står klar på kjøkkenet når de går hjem 4.

 

 

 

 

 

Rare er vi når de ser oss bære tallerkenene ut til bordet i hagen; for det første er det et underlig tidspunkt å spise middag når solen fortsatt er oppe, men enda rarere er det at folk som har et så stort hus med egen spisestue og spisebord faktisk heller vil sitte ute og spise.

David har sitt eget rom i enden av gangen med eget «attached bathroom», Erik og Sara deler det største soverommet og ligger i hver sin kingsize bed under ikke-helt-tett myggnetting, men Norbert går sin faste runde i skumringen med den skumle rød sprayflasken Doom Fast Killer, mens jeg ser en annen vei.  

 

I porten står vaktmannen Patrick, en kjekk og gøyal mann som viste oss skilpadda som bor i hagen vår. Som vanlig vil Sara løfte på den hver gang hun ser den, mens David heller observerer (det meste) på trygg avstand.

Av andre husdyr kan jeg nevne flere kolonier maur som bor i dørkarmene, noen færre etter Norbert var på jakt med sprayen, to små firfisler som liker seg i Kenyattas selskap under lysekrona i gangen, og ikke minst noen apekatter som egentlig bor i hagen, men som en dag forvillet seg inn i stua og gjemte seg bak gardinene. Ungene var yre av glede og frykt i salig blanding da vi løp etter den for å få den ut, særlig fordi Naomi lå og sov på sofaen en meter unna.

Ruben i Davids klasse har ape og skorpion i bur også. Se den lille filmsnutten han har laget om skorpionen Sam sammen med David og lagt på youtube: Skorpionen Sam

                                                       http://www.youtube.com/watch?v=pAxZ69bMggM

                                                                             

Ellers vet man aldri hvilke andre dyr man kan treffe på i nabolaget. Her en dag da taxisjåfør Jimmy skulle ta en snarvei til byen kom vi plutselig bak to sinker av to kameler, som fortsatte å gå midt i veien. En annen dag sto det en familie vortesvin og hang utenfor porten til Patrick. Også disse apene da; i går sprang jeg over veien for å kjøpe avis og bananer til lørdagsfrokosten. Jeg skvatt skikkelig da jeg kjente det rykke i posen og en liten frekkas løp avgårde med bananene og satte seg fornøyd til på fortauet og begynte å skrelle og spise mens jeg hørte applaus og latter fra en gjeng menneskegutter like bortenfor. Jeg insisterte ikke på å få med meg bananene hjem og så meg mer enn to ganger over skulderen da jeg tuslet hjem til bananfri lørdagsfrokost.