Home again

Vi våkner av hanegal i det fjerne og fuglekvitter i trærne utenfor gardinene som blafrer i brisen som ofte kommer før lyset. Og før solen om litt kommer opp over åsen og varmer opp gradene til nok en het dag på Thessalia, den gamle misjonsstasjonen som Norbert delvis vokste opp på.
Thessalia ligger utenfor landsbyen Muhoroni ikke langt fra teområdet Kerichu; på en liten høyde med vakker utsikt over sukkerplantasjer, skog og små hyttetun. Det er grønt og frodig selv om vi er midt i tørketiden og de store trærne på Thessalia gir takknemlig skygge når sola er som hetest. 
Denne gangen bor vi i hus nr. 9 i det som nå er et gjestehus på den gamle stasjonen, i et av de mindre husene som pleide å være bebodd av en av de enslige kvinnelige misjonærene blir vi fortalt. Og huset er lite; med to små soverom, kjøkken, stue og bad- hele huset omtrent på størrelse med stua vår i Nairobi. Den lille stua har noen enkle tremøbler med grufulle puter, gardiner og en enslig lampe helt oppe i taket, betonggulv og avskallet maling og gir meg assosiasjoner til den fattigslige stua Doris Lessing forteller om i boka «The Grass is Singing».
Ikke minst midt på dagen når det koker utenfor og er enda mer uutholdelig her inne. Ikke et drag av luft, fluene surrer og tiden står stille-
når det bare er gresset som synger.

            

Vi har ikke vært her på to år. Ikke siden vi feiret bryllupet vårt her på lokalt vis i februar 2012 med 100 gjester fra Norge, USA, Argentina, Italia, Tyrkia og Sør Sudan etter først å ha blitt viet på savannen i Masai Mara. Fortellingene er fortsatt levende i området fra den tredager lange feiringen. Da Norbert kom hjem med sin kone og hele hennes norske familie, inviterte hundrevis av familie og kjente fra fjern og nær, slaktet kuer og geiter for å lage mat til alle sammen, om taler og gaveoverrekkelser, de fantastiske klærne og hodepynten sydd oss for anledningen, sang og dans så hoftene var støle i ukesvis. For ikke å snakke om de veldig høye slektningene fra Norge og den kvelden vi leide inn et lokalt band for å spille live Luomusikk på den lokale baren i Muhoroni og danset der til de tidlige timer.  

Ungene er mest opptatt av de fire hønene og de to geitene vi fikk i gave, og kua Kristine som pappa Johnny fikk som del av ritualet. Hønene og geita lot vi være igjen i landsbyen hos familien og har kanskje allerede blitt mat i trange tider, mens kua skulle passes på Thessalia og gi melk til barna på barnehjemmet. Vi finner kua bak kirka, sammen med den nyfødte kalven. Sanselige Sara vil som vanlig klappe kua som irritert vifter bort fluene med halen og snuser på henne. 

Ellers er stasjonen et perfekt stykke Afrika for oppdagerungene. De løper rundt i slippers og kommer tilbake med nye venner. Lille Arun er oppslukt av vogna til Naomi som han kjører rundt som en rallysykkel, mens noen eldre gutter gjerne spiller fotball med gutta våre.
Ei lite jente sitter i timesvis og kler av og på den ene kjolen på Saras barbiedukke, mens Sara selv er mer opptatt av en slange som naboene er på jakt etter. Den ble først oppdaget på badet i morges men den unnslapp og ligger nå sannsynligvis kveilet et eller annet sted i huset, så nå endevendes bager, sengetøy og sko. Ungene tar med seg pinner og er med på jakten, stadig modigere.



























Det er varmt og de drikker vann og klør på diverse stikk med stadig mindre interesse for om de er forårsaket av mygg, maur eller lopper. Empati er det heller ikke mye av fra søsknene lenger, de har jo alle et stikk på et lår eller en flis i en finger. Man dør ikke av et stikk sier Sara. Livet går videre sier Erik. 

                                                                     -------------------------

Før frokost står det allerede tre personer bak det ene treet og venter, bak huset sitter det en annen gjeng, og rett utenfor sitter enda en. De venter på The Big Man. Mannen min.
Selv om vi ikke har annonsert til noen at vi kommer går ryktene som i tørt gress og det går ikke mange timer før folk er på plass med sine «issues».

Har ikke jobb. Har mistet jobben. Kona er syk. Et av barna er syke. Fikk bare to sekker mais fra avlingen i fjor og har gått tom nå. Spiser bare en gang om dagen nå. Kan ikke betale skolepenger for sønnen på College i Kisumu. Enda en av ungene skal begynne på High School nå og må ha ny skoleuniform. Grønnsakene tørker ut uten at de får vann og det er for langt til elva- et vanningssystem må på plass. Brønnen i landsbyen som vi satte opp for noen år siden mangler en del og virker ikke lenger. Har blitt uvenner med stasjonssjefen og er jaget herfra- hvor skal vi bo nå? Bensinprisen er for høy til at det går å tjene penger på motorsykkelen vi kjøpte til han for noen år siden for å drive transport. Har testet positivt (HIV) og må spise ordentlig for at medisinene skal virke, men har ikke råd til kjøtt.

En 8-barnsfar forteller at han måtte selge to av sine ti høner for å betale bensin for å kjøre sin syke sønn til sykehus i nabobyen. Historiene er endeløse og hjerteskjærende, og så grunnleggende behov det er snakk om.

Tre ting går igjen: Mat. Skolepenger. Medisinsk behandling.

I fjor da vi var her og en gategutt tigget i vinduet i en rundkjøring i Nairobi og vi ikke hadde kontanter ble Erik og Sara så fortvilet at de ba oss love at neste gang vi kom til Kenya måtte vi sørge for å ha med oss nok av to ting: mat og penger.

Det blir aldri nok av de to.

Jeg koker te og serverer kjeks og kald brus ettersom møtene avholdes på plaststoler under taket foran huset. David er pappas stille hjelper og åpner brusflasker i dørkarmen mens Naomi sendes rundt til stadig nye onkler, brødre og bestemødre og timene snegler seg av gårde. Erik og Sara leker med en gammel golfball de har funnet og leter fortsatt etter slangen fra i går.

Vi skulle hatt en million til å gi smålån ala mikrofinans sier Norbert etter besøk nr. ørten. En mann som ber om penger til en mølle som han kan tjene penger på å male mais til maismel. Det mangler ikke på ideer eller vilje til å satse, men det mangler den lille startkapitalen..

                                                           ---------------------------------

Vi har vært i Kenya i halvannen måned og familien lurer på når vi kommer på besøk. Vi kommer nå. Jeg kjenner dyp glede og en følelse av høytid når vi kjører inn på tunet og de kommer smilende mot oss. Tantene og fetterne til Norbert, de som er igjen av slekta til hans bestefar, og som nå ivaretar tomta og navnet hans. De har som vanlig kokt og stekt det beste de har: kokt kuku (høne) i oljete saus, stekt kuku med salt, ugali, en enorm kjele ris, tjukke chapati, kål og tomatsalat. Jeg er stolt og takknemlig når jeg ser de fine ungene sitte foroverbøyd over det lave bordet i den enkle jordhytta og spise med hendene, slurpe i seg ugali dynket i saus, mmm så godt og så forsyne seg på nytt. Når de er ferdige vaskes klissete hender i et fat før de blir med ei nabojente ut for å hente mango og kommer tilbake med en stor kurv små og veldig søte mango som vi spiser med skall og det hele. Og blir klissete på nytt. Sara er henrykt over at hun kan få spise en hel mango alene, men det viser seg at hun kan få spise fire hele mango om hun vil. Eller fem! Og det vil hun.

 

På veggen henger det gamle svart-hvitt bilder av den avdøde bestefar og en onkel, ved siden av en gammel plakat med Sylvester Stallone -og jammen er det ikke Ronaldo på en annen. Sofaen er pyntet med hvit duk og vi gjør vårt beste for å ikke søle den til. Ungene setter seg i skyggen utenfor sammen med damene som vasker opp etter måltidet, sittende på huk over store baljer mens hønene løper innimellom og nasker til seg overflødige riskorn. Sara vil holde en høne og får det til tilslutt, kun med en liten rift på hånda som minne. Inni i hytta sitter Norbert, Naomi og jeg og svetter og snakker om skoleresultater, været i Norge og når vi kommer på besøk igjen neste gang. De er fornøyde når de hører at det ikke er lenger enn til påske. Kanskje vi til og med har med oss gjester da.. (Odd og Siren- tør dere bli med eller??)

 

Det er nesten utrolig å tenke på at det er her Norbert faktisk kommer fra og det er med gjensidig ydmykhet at vi sitter der og deler måltidet og snakker om våre liv. Kjenner felleskap. På tross all verdens ulikhet. Jordlappen vår står der fortsatt, og igjen nevner de at vi må bygge et hus der sånn at vi kan bo der når vi kommer neste gang. Dessuten vil det da bli klart og tydelig for alle at vi ikke har flyttet for godt, men fortsatt hører hjemme her.

Og når vi i morges -etter fire inntrykkstette dager med sterke menneskemøter, varme og hullete myggnetting, en natt med dårlige mager men ellers gode mager mette av høner og mango,
-etter å ha blitt vekket kl 6 av Koni og Josef som har kjent Norbert siden han var 5 og nå står utenfor huset med varm te før avreise,
-etter å ha tatt hjertefølt avskjed med familie og venner og blitt klemt med Erokomano og Sante Sana og See You og vi endelig setter oss i bilen og kjører ut av den gamle misjonsstasjonen, ned den smale veien mellom sukkerrør og så nedover den uendelig vakre dalen i morgendisen og brisen før solen igjen varmer opp dagen og ungene spør om når vi kommer tilbake igjen..
Ja da snakker vi om nettopp det, når vi kan få bygget en liten hytte der nede i landsbyen hos familien. Om ikke annet for å symbolisere.. signalisere.. si.. at vi hører hjemme her..