tirsdag 25. februar 2014

Home again

Vi våkner av hanegal i det fjerne og fuglekvitter i trærne utenfor gardinene som blafrer i brisen som ofte kommer før lyset. Og før solen om litt kommer opp over åsen og varmer opp gradene til nok en het dag på Thessalia, den gamle misjonsstasjonen som Norbert delvis vokste opp på.
Thessalia ligger utenfor landsbyen Muhoroni ikke langt fra teområdet Kerichu; på en liten høyde med vakker utsikt over sukkerplantasjer, skog og små hyttetun. Det er grønt og frodig selv om vi er midt i tørketiden og de store trærne på Thessalia gir takknemlig skygge når sola er som hetest. 
Denne gangen bor vi i hus nr. 9 i det som nå er et gjestehus på den gamle stasjonen, i et av de mindre husene som pleide å være bebodd av en av de enslige kvinnelige misjonærene blir vi fortalt. Og huset er lite; med to små soverom, kjøkken, stue og bad- hele huset omtrent på størrelse med stua vår i Nairobi. Den lille stua har noen enkle tremøbler med grufulle puter, gardiner og en enslig lampe helt oppe i taket, betonggulv og avskallet maling og gir meg assosiasjoner til den fattigslige stua Doris Lessing forteller om i boka «The Grass is Singing».
Ikke minst midt på dagen når det koker utenfor og er enda mer uutholdelig her inne. Ikke et drag av luft, fluene surrer og tiden står stille-
når det bare er gresset som synger.

            

Vi har ikke vært her på to år. Ikke siden vi feiret bryllupet vårt her på lokalt vis i februar 2012 med 100 gjester fra Norge, USA, Argentina, Italia, Tyrkia og Sør Sudan etter først å ha blitt viet på savannen i Masai Mara. Fortellingene er fortsatt levende i området fra den tredager lange feiringen. Da Norbert kom hjem med sin kone og hele hennes norske familie, inviterte hundrevis av familie og kjente fra fjern og nær, slaktet kuer og geiter for å lage mat til alle sammen, om taler og gaveoverrekkelser, de fantastiske klærne og hodepynten sydd oss for anledningen, sang og dans så hoftene var støle i ukesvis. For ikke å snakke om de veldig høye slektningene fra Norge og den kvelden vi leide inn et lokalt band for å spille live Luomusikk på den lokale baren i Muhoroni og danset der til de tidlige timer.  




















Ungene er mest opptatt av de fire hønene og de to geitene vi fikk i gave, og kua Kristine som pappa Johnny fikk som del av ritualet. Hønene og geita lot vi være igjen i landsbyen hos familien og har kanskje allerede blitt mat i trange tider, mens kua skulle passes på Thessalia og gi melk til barna på barnehjemmet. Vi finner kua bak kirka, sammen med den nyfødte kalven. Sanselige Sara vil som vanlig klappe kua som irritert vifter bort fluene med halen og snuser på henne. 



Ellers er stasjonen et perfekt stykke Afrika for oppdagerungene. De løper rundt i slippers og kommer tilbake med nye venner. Lille Arun er oppslukt av vogna til Naomi som han kjører rundt som en rallysykkel, mens noen eldre gutter gjerne spiller fotball med gutta våre.
Ei lite jente sitter i timesvis og kler av og på den ene kjolen på Saras barbiedukke, mens Sara selv er mer opptatt av en slange som naboene er på jakt etter. Den ble først oppdaget på badet i morges men den unnslapp og ligger nå sannsynligvis kveilet et eller annet sted i huset, så nå endevendes bager, sengetøy og sko. Ungene tar med seg pinner og er med på jakten, stadig modigere.




























Det er varmt og de drikker vann og klør på diverse stikk med stadig mindre interesse for om de er forårsaket av mygg, maur eller lopper. Empati er det heller ikke mye av fra søsknene lenger, de har jo alle et stikk på et lår eller en flis i en finger. Man dør ikke av et stikk sier Sara. Livet går videre sier Erik. 

                                                                     -------------------------

Før frokost står det allerede tre personer bak det ene treet og venter, bak huset sitter det en annen gjeng, og rett utenfor sitter enda en. De venter på The Big Man. Mannen min.
Selv om vi ikke har annonsert til noen at vi kommer går ryktene som i tørt gress og det går ikke mange timer før folk er på plass med sine «issues».
Har ikke jobb. Har mistet jobben. Kona er syk. Et av barna er syke. Fikk bare to sekker mais fra avlingen i fjor og har gått tom nå. Spiser bare en gang om dagen nå. Kan ikke betale skolepenger for sønnen på College i Kisumu. Enda en av ungene skal begynne på High School nå og må ha ny skoleuniform. Grønnsakene tørker ut uten at de får vann og det er for langt til elva- et vanningssystem må på plass. Brønnen i landsbyen som vi satte opp for noen år siden mangler en del og virker ikke lenger. Har blitt uvenner med stasjonssjefen og er jaget herfra- hvor skal vi bo nå? Bensinprisen er for høy til at det går å tjene penger på motorsykkelen vi kjøpte til han for noen år siden for å drive transport. Har testet positivt (HIV) og må spise ordentlig for at medisinene skal virke, men har ikke råd til kjøtt.
En 8-barnsfar forteller at han måtte selge to av sine ti høner for å betale bensin for å kjøre sin syke sønn til sykehus i nabobyen. Historiene er endeløse og hjerteskjærende, og så grunnleggende behov det er snakk om.
Tre ting går igjen: Mat. Skolepenger. Medisinsk behandling.
I fjor da vi var her og en gategutt tigget i vinduet i en rundkjøring i Nairobi og vi ikke hadde kontanter ble Erik og Sara så fortvilet at de ba oss love at neste gang vi kom til Kenya måtte vi sørge for å ha med oss nok av to ting: mat og penger.
Det blir aldri nok av de to.
Jeg koker te og serverer kjeks og kald brus ettersom møtene avholdes på plaststoler under taket foran huset. David er pappas stille hjelper og åpner brusflasker i dørkarmen mens Naomi sendes rundt til stadig nye onkler, brødre og bestemødre og timene snegler seg av gårde. Erik og Sara leker med en gammel golfball de har funnet og leter fortsatt etter slangen fra i går.

Vi skulle hatt en million til å gi smålån ala mikrofinans sier Norbert etter besøk nr. ørten. En mann som ber om penger til en mølle som han kan tjene penger på å male mais til maismel. Det mangler ikke på ideer eller vilje til å satse, men det mangler den lille startkapitalen..
                                                           ---------------------------------

Vi har vært i Kenya i halvannen måned og familien lurer på når vi kommer på besøk. Vi kommer nå. Jeg kjenner dyp glede og en følelse av høytid når vi kjører inn på tunet og de kommer smilende mot oss. Tantene og fetterne til Norbert, de som er igjen av slekta til hans bestefar, og som nå ivaretar tomta og navnet hans. De har som vanlig kokt og stekt det beste de har: kokt kuku (høne) i oljete saus, stekt kuku med salt, ugali, en enorm kjele ris, tjukke chapati, kål og tomatsalat. Jeg er stolt og takknemlig når jeg ser de fine ungene sitte foroverbøyd over det lave bordet i den enkle jordhytta og spise med hendene, slurpe i seg ugali dynket i saus, mmm så godt og så forsyne seg på nytt. Når de er ferdige vaskes klissete hender i et fat før de blir med ei nabojente ut for å hente mango og kommer tilbake med en stor kurv små og veldig søte mango som vi spiser med skall og det hele. Og blir klissete på nytt. Sara er henrykt over at hun kan få spise en hel mango alene, men det viser seg at hun kan få spise fire hele mango om hun vil. Eller fem! Og det vil hun.
 




























På veggen henger det gamle svart-hvitt bilder av den avdøde bestefar og en onkel, ved siden av en gammel plakat med Sylvester Stallone -og jammen er det ikke Ronaldo på en annen. Sofaen er pyntet med hvit duk og vi gjør vårt beste for å ikke søle den til. Ungene setter seg i skyggen utenfor sammen med damene som vasker opp etter måltidet, sittende på huk over store baljer mens hønene løper innimellom og nasker til seg overflødige riskorn. Sara vil holde en høne og får det til tilslutt, kun med en liten rift på hånda som minne. Inni i hytta sitter Norbert, Naomi og jeg og svetter og snakker om skoleresultater, været i Norge og når vi kommer på besøk igjen neste gang. De er fornøyde når de hører at det ikke er lenger enn til påske. Kanskje vi til og med har med oss gjester da.. (Odd og Siren- tør dere bli med eller??)

 

Det er nesten utrolig å tenke på at det er her Norbert faktisk kommer fra og det er med gjensidig ydmykhet at vi sitter der og deler måltidet og snakker om våre liv. Kjenner felleskap. På tross all verdens ulikhet. Jordlappen vår står der fortsatt, og igjen nevner de at vi må bygge et hus der sånn at vi kan bo der når vi kommer neste gang. Dessuten vil det da bli klart og tydelig for alle at vi ikke har flyttet for godt, men fortsatt hører hjemme her.

Og når vi i morges -etter fire inntrykkstette dager med sterke menneskemøter, varme og hullete myggnetting, en natt med dårlige mager men ellers gode mager mette av høner og mango,
-etter å ha blitt vekket kl 6 av Koni og Josef som har kjent Norbert siden han var 5 og nå står utenfor huset med varm te før avreise,
-etter å ha tatt hjertefølt avskjed med familie og venner og blitt klemt med Erokomano og Sante Sana og See You og vi endelig setter oss i bilen og kjører ut av den gamle misjonsstasjonen, ned den smale veien mellom sukkerrør og så nedover den uendelig vakre dalen i morgendisen og brisen før solen igjen varmer opp dagen og ungene spør om når vi kommer tilbake igjen..
Ja da snakker vi om nettopp det, når vi kan få bygget en liten hytte der nede i landsbyen hos familien. Om ikke annet for å symbolisere.. signalisere.. si.. at vi hører hjemme her..

 

tirsdag 18. februar 2014

Helgeutflukt til Elementeita

Det er fredag ettermiddag og ungene slutter tidlig, det er Valentine's Day og byen er full av røde plakater og kjøkkenmannen Vincent var kledd i rød t-skjorte og et lurt smil da han kom på jobb i morges. Spontant pakker vi en felles bag med hvert vårt klesskift, badetøy (you never know), 8 bleier, 3 kikkerter og 2 kjekspakker, og det er god stemning i bilen i det vi snegler oss ut av byen. Trafikken i Kenya- og særlig i sentrale strøk- er et stadig større problem. Kombinasjonen for mange biler, dårlige veier og for få som følger de ellers gode trafikkreglene  gjør at det å kjøre bil er en sport for de sporty, og god tid og tålmodighet nødvendig om man skal komme seg frem til målet.

Men denne gangen er ikke målet 60 mil unna som når vi kjører til Thessalia eller 40 mil som når vi skal på safari i Mara for idag skal vi bare på helgeutflukt til sjøen Elementeita, 15 mil unna. Som eier av Jambo Travelhouse Safaris (jambosafaris.no) nyter vi frynsegoder ("arbeidsoppgaver") som å sjekke ut/teste nye turiststeder -til redusert pris (eller gratis:). Denne gangen skal vi besøke en helt ny "lodge" som mange hoteller kalles her; mer eksotisk enn «hotell» og antyder at de er plassert i en nasjonalpark eller et annet naturområde. Jambo har et stort nasjonalt marked og stedet vi nå skal besøke er muligens et nytt egnet sted for kenyanere på helgeutflukt.
Som oss.

Vi forlater vårt privelegerte nabostrøk Karen og sansene bombarderes idet vi kjører gjennom de myldrende forstedene, med tusenvis av små sjapper tett i tett på leirebunn, som selger alt fra sigaretter, drops, batterier og billige mobiltelefoner, til bananer, brukte klær, sprøstekt fisk og lunka øl. Lokal moderne rap og 80talls-soul skråler fra dårlige høytalere; sjappene er malt i alle slags farger og gjerne dekorert med hjemmelagde reklameskilt med sjelfulle navn som "Praise be to God nyama choma bar", "Peace and Love Auto Electrics", "Grace of God Nail Saloon", "Eternity Haircuts and Wigs"" etc. 

Matatuer, små minibuss-taxier kjører sikksakk mellom biler, folk og fe som krysser veien. Det lukter nygrillet mais og nyama choma, blandet med svette og kuskitt. Vi sitter passe tempererte og observerer det hele fra tribuneplasser i fars landcruiser med aircondition og sotete vinduer.
Plutselig er forestillingen over og vi er ute av hovedstaden, halvannen time etter avreise.

Stemningen er fortsatt god med forventning om å kjøpe grillet mais ved neste anledning, noe som nesten blir mer spennende enn ungenes nerver tåler da minst seks konkurrerende maisselgere dytter maiskolber inn de åpne vinduene og henger på bilen mens de høylydt proklamerer sin egen mais’ fortreffelighet. Vi får betalt 5x 50 shilling (ca 20 kr) til den heldige vinneren og kjører videre.

Noen km senere stopper vi og kjøper pærer og epler dyrket på det frodige platået og fortsetter knaskingen idet vi begynner nestigningen til Great Rift Valley. Sjåfører risikerer både livet sitt og andres når de foretar risikable forbikjøringer på de snirklete veiene som har fantastisk utsikt over verdens lengste dal Great Rift Valley som strekker seg over 6000 km fra Syria i nord til Mozambique i sør. 



 
 



Vel nede i dalen ser vi geiter, kyr, sebraer og gaseller langs veien mens vi hører på et festlig program på kenyansk landsdekkende radio i anledning Valentinedagen. Hvem som helst kan ringe inn og fortelle sin (ulykkelige) kjærlighetshistorie hvorpå programlederne tar på seg å løse flokene i Torepåsporets ånd. I dag ringer de en dame som har gått fra mannen sin pga utroskap, formidler hans beklagelse og oppfordrer til tilgivelse på direktesendt radio før det spilles litt god lovemaking musikk ala Voice2men og de går videre til neste sak.

Og akkurat i tide til den like romantisk rosa solnedgangen kommer vi fram til Sentrim Lodge som er vakkert plassert ved den vulkaniske sjøen Elementeita.





I likhet med mer kjente Lake Naivasha og Lake Nakuru er disse sjøene hjem for tusenvis av flamingoer og andre fuglearter. Solnedganger i Afrika er ubeskrivelig vakre, men varer så kort at selv ikke et lite glass vin kan holde følge, så vi nyte
r de raske minuttene stående på terassen og Norbert bestiller heller en flaske musserende til middag, som vi skåler med ungenes cola og mangojuice mens jeg mater Naomi kveldsgrøten.











Kenyanere vil helst ha middag servert på buffet, så de kan forsyne seg ubegrenset mange ganger, og menyen er dominert av indisk påvirkning- vi tror stedet er eid av indisk-keyanere. Curryer er merket som vegetarian og non-vegetarian som i India, og supplert med pappadums og kokt ris. Så er det selvsagt suppe og breadrolls i god engelsk stil, i tillegg til den obligatoriske kenyanske ugalien og biffstuing, herlig eklektisk mattradisjon som reflekterer kenyas nyere historie.
Valentine’s day og eget soverom vegg-i-vegg med ungene, og fortsatt en halvfull flaske vin.
Trøtte småbarnsforeldre er vi likefullt og sovner kort tid etter ungene

Ungene er storfornøyde med sitt eget rom og lager seg te med sukker fra egen vannkoker og hamstrer de små shampooflaskene fra badet før vi tusler opp til (buffet)-frokosten! Erik er i sitt beste slag når han bestiller omelett, pannekaker med sirup, og så tilslutt en omelett til- på engelsk- og hopper likegjerne over toast og frukt, mens Sara bare spiser bacon, mango og kake. Ikke verst lørdagsfrokost, selv om kaffen er lunken. Verken indiske eller andre kenyanere er særlig kaffe-keene så det er vel ikke annet å vente.



Etter et bad i bassenget pakker vi bagen og kjører tilbake mot Naivasha, fortsatt i eventyrhumør og stopper langs veien på en skikkelig lokal nyama choma kro- store kjøttstykker snus på grillen, enorme fugler spankulerer rundt på området og pyntede familier parkerer bilene sine og tar med seg barna sine på lørdagslunsj.





 













Litt lenger borti gata stopper vi på nok en ny lodge, plassert på en klippe med fantastisk utsikt over Naivasha, bygget i kombinert stein og tre-stil, med vinkler og trapper alle veier. Men tydeligvis et yndet sted for Naivashas mer bemidlede ungdommer, som henger ved bassenget med øl og rusbrus, chips og burger, musikk og flørting på engelsk.




Så kjører vi hjemover idet solen igjen går ned, først gjennom dalen: vi teller 50 bavianer langs veien, og pugger dyrenavn på swahili:

løve: simba

                                            ape- nyani

sebra: pundmilia

                                             flamingo: heroe

                                                                      cheetah: duma
elefant: tembo

 

.....


så gjennom det samme mylderet i forstedene, knaskende på maiskolber,
og sovner omtrent samtidig alle seks.


…før Erik kommer tuslende inn til oss etter et par timer; han har diare. Går på do og legger seg ved siden av Norbert. Spiste kanskje litt for mye omelett på buffetfrokosten. En time senere kommer David. Han har hatt mareritt og legger seg ved siden av de to andre gutta. Maisselgerne var kanskje litt i overkant på hugget. Så kommer Sara med feber og legger seg ved siden av meg. Hun sølte ut hele vannflasken sin i setet etter lunsj og ble sittende i våt shorts i pappas aircondisjonerte bil, og fryse gjør hun jo aldri.. Når Naomi så våkner for å amme for 3. gang legger jeg henne også mellom oss og håper å få sove en time til.
Jammen tok det på med helgeutflukt for kenyanere som oss.                  

tirsdag 11. februar 2014

Almost alone in Lamu


Nes and Emre visiting from Turkey and want to see the Indian Ocean so I take them to Lamu- an Archipelago some 300kms northeast of Mombasa. Norbert is staying in Nairobi with the elder three while Naomi comes with me. Nice to be travelling almost on my own, almost like backpacking,
with only one child still so small she can be tied in a shawl on my belly. Packing my long hippie dresses perfect in a Muslim place like Lamu and no shoes as there is no roads, only sandy paths along narrow stonehouses. Mosquito repellent, sunglasses, passport and a book!


Departing from Wilson airport in a small plane like going back to South Sudan, the noise from the engine so load there is hardly room for conversation, Naomi twisting and turning until finally falling asleep just as we are descending on Lamu airstrip and again waking up as we walk out onto the boiling afternoon heat. Ok, backpacking for adults is fine we smile to eachother as a man suggests to carry our luggage the few hundred meters to the jetty; small wooden boats taking us from the mainland to Lamu- and further to Shella village where we are staying.



I have booked rooms at Banana House, a beautiful little "hotel" in a spacious Swahili-style house placed in a lush tropical garden. Details so gorgeous you can rest your eyes everywhere: there are hanging wooden daybeds in openair areas, sofas and beds covered by colourful kikois and pillows, small ponds with fresh flowers, woodcarved tables and doors, rustic lamps- a delicate fusion of Indian colours and tranquility, desert symbolism and Arabic patterns, African materials and white smiles, together capturing the fascinating essence of Lamu.









Its hot and the air is humid; mosquitos' perfect habitat and (for that combined reason) we dont sleep so well, including my 7 months old baby staying in the same bed as me, sweating and itching and only wanting the comfort of breastmilk. In the mornings our Malindi man sets the table outside our room with straw mats and coffee cups and brings a big plate of mango and papaya and a huge flower in the middle and we wake up as fruit and Kenyan brew work through our sleepy bodies. Thoroughly priveleged people- only worries in life being mosquitos and deciding on whether to have grilled fish or fish curry for dinner. Which is cooked to us by the Banana cook and served freshly from large wooden bowls in the evening breeze, candlelights on the table and a bottle of crisp cold white wine brought from Nairobi,
as Lamuians dont sell alcohol.
Great Company- and finally Naomi asleep.




Lamu is a UNESCO World Heritage site and the pristine Beach is a completely natural stretch of white sand, not a shelter, umbrella or beach bar in site, only sand dunes in the back, wavy ocean in front. We stay away during the hot days and go for walks there in the afternoons, picking shells, Naomi hanging heavy on my belly. Taking quick dips but the currents are strong so we are afraid of swimming too far out.


Visiting Lamu town, Kenya's oldest continually inhabited town, founded in 1370 and one of the original Swahili settlements along coastal East Africa I almost feel taken back to that time as we set our feet on the shore. There are no cars on the island (apart from a police car I am told), but many many donkeys and covered women, even faces covered, conservative muslims, men in jalabias sitting under the giant trees hiding from the heat.



Some nicer hotels are located on the seafront, no longer very nice as tourists have failed Lamu since an incident of kidnapping happened here three years ago. However, back in Shella village, the legendary Peponi Hotel opened in the 60s is still going strong, owned and run by an English family and we sense an aura of colonialism as we enter it, a feeling enhanced by the patronizing attitude towards us when they realize we are not "hotel residents" and thus cannot be granted one of the tables outise facing the Ocean.. Nevertheless, they serve us a fantastic meal of tuna maki, crab curry and Belgian truffles.

Almost like travelling alone, but not quite.
When I want to take a walk on the beach she is too hot to be happy.
When I want to take a swim there is no shade where I can lie her down so we walk back.
When I sit down to have dinner she is too tired and I showel the food down while rocking her on my arm.
When its perfect time for an afternoon stroll through the village..she finally takes a nap and I wait for her in the room.

But there are those moments when the timing is right; when she sits happily on my belly while we wander the exotic streets of Lamu town,
when she sits naked on my lap in the sea playing with a floating leaf,
or when she falls alseep on two chairs placed together at Peponi just as we are about to have dinner  -and just then it feels better than travelling alone and I feel like the coolest (and happiest) mom in the world.

 




And as we stroll back through the poor village after an afternoon sailing on a traditional dhow - we again feel the breeze of Luck in Life, passing tiny houses filled with children and parents without jobs, whose only income is fishing tuna or taking tourists out for a sunset sailing trip.